John-Peder Denstad, leder av LO i Trondheim og omegn
Økte økonomiske forskjeller
Et av bakteppene for vårens hoved-tariffoppgjør er økte økonomiske forskjeller – på lønn, samla inntekt og formue, jfr. LOs Samfunnsnotat nr. 4/19. I åra 2008-2018 har de ti prosent med høyest lønn hatt større reallønnsvekst enn gjennomsnittet for de åtte desilene i midten av lønnsfordelingen. De ti prosent med lavest inntekt har nesten ikke hatt reallønnsvekst. Nesten en tredel av de ansatte i privat sektor er nå lavlønte, jfr. Fafo-rapporten «Flere lavlønte i Norge: Hvem er de – og hva kan egentlig gjøres». Lavlønn betyr her mindre enn 85 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, som i fjor var på 506.600 kroner. Dermed er lavlønnsgrensa 430.185 kroner.
Lavlønnsmodeller
Lavlønnsmodellen som har blitt mest brukt siden 1990, fungerer ikke bra fordi tillegga ikke baserer seg på den enkeltes lønn i de ulike tariffavtalene. Lavlønte på overenskomster med høyt gjennomsnitt får ikke lavlønnstillegg, og høytlønte på overenskomster med lavt gjennomsnitt får lavlønnstillegg. LO har nylig gjennomgått 12 ulike lavlønnsmodeller. Modell B har en klar lavlønnsprofil ved at tillegga gis på alle satser i normal- og minstelønnsoverenskomster under et visst nivå. Det vil lønne seg for de lavtlønte som kun ligger på minstelønn, og som ikke får noe i lokale forhandlinger, provisjon o.l. Og hvor frontfagsrammen må gjøres om til et kronetillegg for å redusere de økende lønnsulikhetene.
Fordeling mellom arbeid og kapital
Faktorinntekten beskriver fordelinga mellom arbeid, dvs. lønnskostnadene, og kapital, overskuddet i bedriftene. Industriarbeidernes andel har svingt rundt et stabilt nivå i flere tiår. I økonomien som helhet var gjennomsnittsnivå på arbeidernes andel stabil rundt 85 % i åra 1970-1990, men har siden falt til 75 % i 2018. Fordelinga av verdier mellom arbeid og kapital gjenspeiler maktforholda i samfunnet. Når avkastninga på kapital er større enn den økonomiske veksten vil ulikheten øke og formuer konsentreres, jfr. Thomas Pikettys «Kapitalen i det 21. århundre». Og det blir stadig flere milliardærer blant den rikeste eliten. Kapitalistenes utbytter de siste åra er på ca. 1/3 i størrelse av statsbudsjettet.
Frontfagsmodellen
Frontfagsmodellen har sørga for mindre lønnsforskjeller i Norge enn i de fleste andre land. Lavlønte tjener bedre ved samordning og lavlønnstillegg, middelklassen noe mindre. Lønnsøkninga skal være ut fra hva konkurranseutsatt del av næringslivet tåler. Men lokale forhandlinger i industrien har muliggjort for sterke klubber å bryte «ramma», slik at lønna også ble løfta i bedrifter uten stor profitt. Forbundsvise tilpasningsforhandlinger i samordna oppgjør har også muliggjort tillegg utafor «ramma». Men modellen skal ikke hindre kompensasjon til grupper eller sektorer som systematisk over tid henger etter i lønnsutviklinga. Modellen er utfordra av krav fra kvinnedominerte yrker, og for å sikre modellen må: 1) Ansatte beholde sin del av skapte verdier; 2) Kvinnelønn økes gradvis til 100 % av mannslønn; 3) Alle grupper lønnsmottakere må omfattes.
Lokale lønnssystemet i offentlig sektor
Det individuelle og forskjells dannende lokale lønnssystemet i offentlig sektor ble innført i 1991. Da utgjorde det 0,15 % av lønnsmassen. I dag utgjør det 50 % av lønnsmassen. «Forhandlingene» skjer uten streikerett. «Forhandlings- og lønnssystemet» umuliggjør en solidarisk lønnspolitikk. En kampanje for å endre det individuelle og urettferdige lokale lønnssystemet i offentlig sektor bør iverksettes.
Likelønn
Teknisk beregningsutvalg (TBU) viser at kvinners lønn i 2021 var 87,9 % av menns lønn. Deltid og midlertidige jobber rammer kvinner. Bonusordninger og overtid øker skjevheten. I NOU 2008:6 «Kjønn og lønn. Fakta, analyser og virkemidler for likelønn?», foreslo kommisjonen ledet av Anne Enger en likelønnspott for offentlig sektor. Forslaget om 3 milliarder kan være er en god begynnelse, hvor arbeidslivets parter forhandler fordelingen av disse.
Kompensasjon for reallønnsnedgang
Bak hoved-tariffoppgjøret 2018 lå flere magre lønnsoppgjør, og reallønnsnedgang i 2016. Ifølge SSB krympa gjennomsnittlig årslønn med 1.800 kroner fra 2014 til 2017, målt i faste priser. I 2018 utlikna prisstigningen nesten veksten i nominell årslønn. TBUs tall for industriarbeideres årslønnsvekst 2020-2021 i NHO-området er foreløpig beregna til 2 ¾ %. Årslønnsveksten i Spekter-bedrifter utenom helseforetakene er foreløpig beregna til 2,9 %, for kommuneansatte 2,7 % og for statsansatte 2,8 %. SSB-tall viser endring i konsumprisindeksen KPI januar 2021–januar 2022 på 3,2 %, hvor prisvekst for «Bolig, lys og brensel» er på hele 7,2 %. Fjorårets oppgjør endte derfor med kutt i reallønna. Det må kompenseres i vårens oppgjør, når stor del av den eksportretta industrien har rekordoverskudd. TBU har anslått konsumprisvekst på 2,6 % fra 2021 til 2022. Usikkerheten er stor som følge av strømpriskrisa. Statens bidrag kan være å tre inn som en tredje part i et kombinert oppgjør og gi en prisgaranti.
Mer kamporientert – streik
Før lønnsoppgjøret i 2020 sa direktør i Norsk Industri at lønna trengs forhandles NED, og i 2021 krevde NHO-sjefen reallønnsnedgang. Men vektere og bussarbeidere brukte på forbilledlig måte streikevåpenet i 2020 mot bedriftseiere som svikta forpliktelser om garantert lønnsutvikling i forhold til gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Lønnsgaranti ordninger med reguleringsmekanismer må derfor styrkes. For å motvirke økt maktforskyvning til fordel for bedriftseierne, har representantskapet i LO i Trondheim og omegn oppfordra fagforeningene til å bli mer kamporientert. Vi må ruste oss for streik i 2022!