Hva vil det si at Dovre faller og hvorfor faller Dovre? Hvordan skrive historie med politisk bunnlinje uten å forenkle avsindig? I invitasjonen står det : «Det går åpenbart nedover med Norge trass i at vi vant krigsnederlaget i 1940, blant annet fordi Høyre ikke like effektivt har klart å knekke Frp som Ap klarte å knekke kommunistene. » Dette kan du høre forfatterne Harald Berntsen, Kjartan Fløgstad og Jon Langdal diskutere på Antikvariatet Nedre Bakklandet 4, tirsdag 2.juni kl 18.15 – 20.15

Bøker om grunnlovsjubileet

I 2014 kom det et stort antall bøker om 200-årsjubileet for grunnloven, mange av dem skrevet og/eller redigert av en gruppe forskere som et år samarbeid på Senter for grunnforskning ved universitetet i Oslo. Blant dem var Ruth Hemstad, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, som utga bøker om den tidligere ganske ukjente internasjonale propagandakrigen om Norge i 1813-14 både på norsk og engelsk, etter før å ha gitt ut en større avhandling om skandinavismen.

 

Andre publikasjoner

En annen type publikasjon fra det året er Dovre faller: Norge 1814-2014, skrevet av Espen Søbye, Harald Berntsen, Kjartan Fløgstad og Jon Langdal. Ikke slik at denne forfattergruppen er uten faglig og annen tyngde: Harald Berntsen har blant annet skrevet to omfattende biografier om Johan Nygaardsvold og Per Borten; Espen Søbye har skrevet en rekke biografiske og historiske studier og var tidligere i år i Vitforum med sin historie over Statistisk Sentralbyrå; og Kjartan Fløgstad er som kjent Kjartan Fløgstad. Han har vi riktignok ikke invitert, men Berntsen, Søbye og Hemstad kommer – Hemstad ikke minst for at Dovres fall ikke skal skje helt uten motforestillinger.

 

Hva vil det si at Dovre faller og hvorfor faller Dovre? Hvordan skrive historie med politisk bunnlinje uten å forenkle avsindig? Dovre faller må kanskje sies å ha greidd dette, gjennom en besluttsom variasjon mellom perspektiver fra storpolitikk til dikterpolitikk, i stor grad gjennom individuelt betonte fortellinger. Samtidig hører vi stadig meldinger om fra den store fortellingen om levekår og klassekamp og kamp mot klassekamp. Ibsens nordmann – den Peer som lyver – vrakes som grunnfigur, og Ibsen refses for aldri å skrive om dem som går på arbeidet. Det går åpenbart nedover med Norge trass i at vi vant krigsnederlaget i 1940, blant annet fordi Høyre ikke like effektivt har klart å knekke Frp som Ap klarte å knekke kommunistene. Hører vi her fire bestefedre berette elegisk i skumringen med håp om at noen spede ynglinger skal lære å knytte nevene igjen før alt virkelig raser? Er dette måten sekstiåttergenerasjonen til landets kulturelle forfinelse dør ut på: ”not with a bang but a whimper” (Eliot)?