Norsk fagbevegelse er sterk, men vår posisjon trues. Antall fagorganiserte i LO er historisk høyt, ca. 900.000. Den første landsomfattende overenskomsten ble etablert i 1907. Siden har fagbevegelsen kjempet fram lov- og avtaleverk for å begrense eiernes styringsrett og gi fagforeningene, klubbene og de tillitsvalgte størst mulig innflytelse og medbestemmelse på utviklingen av lønns- og arbeidsvilkår og arbeidsforholdene i bedriftene. Men under overflaten av den norske arbeidslivsmodellen utvikles det i mange bransjer et b-lag kjennetegnet ved innleie, lav lønn, fleksibel og forlenga arbeidstid. Tariffhopping, franchise og anbud truer fagorganisering og tariffavtaler. EUs ”frie” marked for tjenester og arbeidskraft bidrar til at fagbevegelsen i ferd med å tape hele bransjer.

EØS og sosial dumping. Flere EU-dommer, dir­ektiv og forordn­inger og ny­tolking av tidligere direktiv innskrenk­er handlings­rommet for fagbev­egelse og myndig­heter. LO-kongressen 2013 krevde: ”at norske myndigheter går imot begrensinger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdann­else. ILO konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU- regler. En slik forrang må avklares mellom EØS- avtalens parter.”Altså et nei til at EUs fire ”friheter” skal overstyre norske lønns- og arbeidsvilkår. Kongressen har aldri før vært så EØS-kritisk. Vedtaket gjør det mulig å trekke med hele LO og allierte i felles krav om å kreve reservasjonsretten brukt mot EU-direktiv som undergraver velferdsordninger og norsk lov- og avtaleverk. Nå gjelder det å stanse Håndhevingsdirektivet som fastslår at EU skal kunne gripe inn for å overstyre nasjonale tiltak mot sosial dumping. Representantskapet i LO i Trondheim vedtok våren 2014 ”Ut av EØS – nei til sosial dumping”.

Store deler av norsk arbeidsliv er i endring. Deler amerikaniseres med bedriftsledelser som ikke godtar fagbevegelsens kollektive innflytelse. Eksempelvis i IKT-bransjen, hvor EL & IT Forbundet nylig tapte en streik for tariffavtale i ATEA AS. Mye av det organiserte arbeidslivet oppløses, når lov- og avtaleverk presses av uorganiserte virksomheter. Fast ansatte erstattes med å bortsette arbeidet, leie inn arbeidskraft, ansette midlertidige og bruke enkeltpersonsforetak som ikke omfattes av lov- og avtaleverk. I særlig serviceyrkene skjer det påtvunget ubetalt arbeid og ansatte jobber svart. Skatt Øst har anslått at omfanget i Norge årlig er flere titalls milliarder kroner. Anslås skattegapet som i Sverige til 5 % av BNP, hvor ca. halvparten gjelder svart økonomi, utgjør det ca. 150 mrd. kroner i skattetap i Norge. Dette skjer selv om vi i åtte år hadde en rødgrønn regjering som var lydhør overfor våre krav om tiltak mot sosial dumping.

Klassekompromisset forlates. Flere og flere arbeidskjøpere, med NHO og Virke i spissen, har forlatt politikken for klasse­kompromiss. I stedet avvises tariffavtalekrav, som i den pågående konflikten i norske havner hvor havnearbeidere kjemper for sin fortrinnsrett til laste- og lossearbeidet i henhold til FNs ILO konvensjon nr. 137. Ordningen med å kunne allmenngjøre tariffavtaler undergraves og bekjempes for å få rett til å avlønne under minstelønnssatser i tariffavtalene. Fra 1.1.2014 endret H/FrP-regjer­inga lønnsgarantiloven og permitteringslønnsloven til det verre for arbeidsfolk. I regjeringsplattformen varsler de om mer bruk av midlertidig ansatte, endringer i arbeidstidsbestemmelsene, søndagsåpne butikker, salg av statlig virksomhet, privatisering, økt bruk av anbud, revurdering av viktige tiltak mot sosial dumping som kollektiv søksmålsrett, svekket uføretrygd og økte krav til trygdede. Årets statsbudsjett svekker velferden til fordel for skattekutt for de rikeste.

Fagbevegelsens motstrategi. De landsomfattende kollektive tariffavtalene må forsvares samtidig som debatten for et nytt samfunnssystem må reises. Krisa i EU hvor arbeidsfolk betaler prisen ved å kastes ut i arbeidsløshet, viser dette. Det kreves en politisering. Det krever at fagbevegelsen i Norge setter solidaritet og samarbeid med krefter i EU som slåss mot kapitalen høyt på dagsorden. Arbeiderbevegelsens mobilisering for et demokratisk, sosialistisk samfunn må gjenreises, slik LO i Trondheims representantskap vedtok enstemmig som dagens parole 1. mai 2014: ”For frihet, likhet og et folkestyrt sosialistisk Norge”.

Partier vinner ikke valg for venstresiden hvis en ikke appellerer til arbeidsfolk og fagbevegelsen. Det er strategisk viktig at venstresidens partier orienterer seg mot disse gruppene, og ikke dreier mot høyre. Fagbevegelsen må opptre som en selvstendig politisk kraft med selvstendige krav i et faglig politisk samarbeid med rødgrønne partier. En slik linje gjør det mulig å aktivisere fagorganiserte, utvikle allianser og bekjempe det nyliberale prosjektet som det borgerlige stortingsflertallet, arbeidskjøperorganisasjoner og deler av media vil ha.

Forsvar og styrk tariffavtalene. Stortingsvalget 2013 ga en mørkeblå regjering. Da er det viktig å få tariffestet arbeidervernbestemmelser som er lovfestet i arbeidsmiljøloven (AML), og som vil bli utsatt for angrep av høyrekreftene. Kun forbund med innstillingsrett må ha adgang til å godkjenne unntak fra arbeids­tids­kapittelet utover dagens bestemmelser til å inngå lokale avtaler, inklusive gjennomsnitts­beregning av den alminnelige arbeidstid. Tariffhopping må stanses. Vi må kreve at ved skifte av tariffavtale skal partene på den enkelte virksomhet avtale hvilke lønns- og arbeidsvilkår som skal videreføres, herunder pensjons- og forsikringsvilkår. Oppnås ikke enighet skal avtalte rettigheter videreføres til første ordinære tariffrevisjon. Hovedavtalene må bringes inn i hovedoppgjør slik at vi kan bruke maktmidler til å sikre streikerett ved tariffavtaleskifte og brudd på hovedavtalene.

I lov om offentlige anskaffelser må det kreves at det skal være landsomfattende tariff­av­tale, at det ikke skal kunne konkurreres på lavere lønns- og pensjonsvilkår og at kon­trak­ter kan heves når bedrifter motsetter seg krav om tariffavtale i følge arbeids­tvistloven, jfr. ILO 94. Tarifflønn må gjelde for alle bransjer ved offentlige anbud og oppdrag. Ved alle offentlige og private anbud må bedriften være godkjent som opplæringsbedrift og ha lærlinger. Ved anbud i offentlig sektor innføres en ordning med prekvalifisering.

Om vi ikke lenger klarer å opprette og hånd­heve landsomfattende tariffavtaler, som danner normen i hele det norske arbeidsliv, vil vi heller ikke ha styrke til å forsvare velferdsstaten. Derfor må det utvikles en felles strategi på venstresida som sikrer dette. Det krever en fagbevegelse på alle nivåer som organiserer, skolerer, aktiviserer og stiller seg i ledelsen av kampen.

Bruk kampmidler. Fagforeningene må øke evnen og viljen til å bruke kampmidler som streik, sympatistreik, boikott, blokade, gå-sakte-aksjoner, obstruksjon og fanemarkeringer for å opprettholde lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjon. Ved streikestart for tariffavtale må det samtidig planlegges og varsles sympatistreik. Vedtak om tvungen lønnsnemnd må møtes ved å fortsette streiken.

John-Peder Denstad

Leder LO i Trondheim