Share Button

Her finner du uttalelsene som ble vedtatt på årsmøtet i LO i Trondheim 19.april 2016.

Vedtatte uttalelser LO i Trondheims årsmøte 2016

VEDTATTE UTTALELSER LO I TRONDHEIMS ÅRSMØTE 2016

Årsmøtet i LO i Trondheim vedtok 19. april 2016 følgende uttalelser:

Uttalelse 1

Til kamp mot fattigdom!

– Regjering etter regjering lover bekjempelse av fattigdom, men på tross av all oppmerksomhet skjer det lite. Kanskje er det ikke mangler på tiltak som er problemet, men viljen til omfordeling?

Fattigdom i Norge handler om å ikke få delta i vanlige aktiviteter, om dårlige boforhold og helse, lavere utdanning og løsere tilknytning til arbeidslivet. Barn og unge som lever i fattigdom opplever å stå utenfor fellesskapet. Det er godt dokumentert at barn som lever i fattigdom har dårligere livsmuligheter enn andre barn. Å bekjempe fattigdom er derfor svært viktig for å bedre barns oppvekstvilkår.

Riksrevisjonen rapport viser at barn i lavinntektsfamilier i Norge øker. Rapporten viser at andelen barn i disse familiene har økt fra fem til åtte prosent de siste årene. Økningen av lavinntektsfamilier har forsterket behovet for gode tiltak i kommunene.

Fattigdom i Norge handler om systematisk skjevfordeling av goder. Fattigdom er et strukturelt problem, og kan ikke avskaffes ved å sette inn tiltak på individnivå. Det finnes ikke fattige barn uten fattige foreldre. Å bekjempe fattigdom forutsetter en aktiv omfordelingspolitikk, og det må en nasjonal innsats til med ulike kort- og langsiktige tiltak. Våre folkevalgte må lytte til fattige, barn, forbruksforskere og fagmiljø. Arbeid med å bedre oppvekstsvilkår for barn og unge, tiltak for å motvirke frafall fra skole og en inkluderende arbeidsmarkedspolitikk er viktige forebyggende tiltak. Men det tar tid og barnas oppvekst kan ikke settes på vent.

LO Trondheim krever følgende tiltak:

  • Inntektsgrensen for bostøtte må heves og det må bli enklere å få startlån.
  • Økt satsning på kvalifisering til arbeid gjennom individuell sosialfaglig oppfølging.
  • Nasjonal minstenorm for sosialhjelp på minimum SIFO-nivå for langtidsmottakere av sosialhjelp.
  • Hev trygdeytelsene opp på et forsvarlig nivå.
  • Fjern taket på barnetillegget og hev barnetrygden.
  • Hold barnetrygden utenfor når sosialhjelp beregnes.
  • Gratis barnehage, skole, SFO og fritidsaktiviteter.
  • Egne barneansvarlige på alle NAV kontor.
  • NAV kontorene må få en mer aktiv rolle i videregående skole for å hindre frafall.

Uttalelse 2

Evaluering av anbudet i kollektivtrafikken i Sør-Trøndelag og utredning av alternative måter å organisere kollektivtrafikken på.

LO i Trondheim krever at anbudene i ST evalueres av en uavhengig instans, før neste anbudsrunde i 2018/19, bl. a basert på De Facto rapporten «Bussanbud i Sør Trøndelag» som kom i 2015. Det må også utredes alternative måter å organisere kollektivtrafikken på bl. a drift i egenregi. Planene om sammenslåingen av fylkeskommunene i Nord – og Sør Trøndelag er en gylden mulighet til å tenke nytt om hvordan kollektivtrafikken skal organiseres.

Begrunnelse:

Anbud gjør ansattes medvirkning og påvirkning av egne arbeidsforhold svært vanskelig. Den norske modellen med utstrakt bedriftsdemokrati, både via AML og tariffavtalene, lar seg ikke gjennomføre under anbudsregimet, fordi viktige elementer blir vedtatt av oppdragsgiver, som ikke har noen arbeidsgiverforpliktelse overfor de ansatte i busselskapene. Normale rettigheter til medvirkning som følger av arbeidsmiljøloven strider med anbudsprinsippene. De tilsier at ansatte skal forholde seg til egen arbeidsgiver, dvs. busselskapene, mens viktige elementer blir vedtatt av oppdragsgiver; fylkeskommunen og AtB

Anbud fører til betydelig økt administrasjon med en kostnadsøkning som følge av mer administrativt arbeid på 6 – 8 %. Denne kostnadsøkningen kompenseres ikke av en reduksjon i de administrative kostnadene i busselskapene.

Ansatte får økte krav til kompetanse, men opplever at forholdene legges dårligere til rette for kompetanseutvikling

Anbud har ført til økt tomkjøring (posisjonskjøring).

Anbud fører til flere deltidsansatte og mer delte skift

Fergeanbudene har fått tillitsvalgte til å slå alarm om sikkerheten

Uttalelse 3

Boikott Hurtigruten

og

Uttalelse 4

Støtte til LO Buskerud

LO i Trondheim har de siste 30 månedene støttet havnearbeiderne i kamp for tariffavtale med økt bruk av sympatistreik. Vi har mobilisert fagforeninger og tillitsvalgte til å delta på støttemarkeringer, informasjonskampanjer og blokader i Risavika, Mosjøen, Tromsø og Oslo. Det samme har flere av styrets medlemmer. Dette arbeidet vil vi følge opp. Havnearbeidernes kamp fore­går nå i seks havner. Arbeidskraftkjøpernes offensiv må stoppes! Havnearbeidernes kamp handler om fagbevegelsens fundament, og stiller store krav til en samlet fagbevegelse. Havnearbeidernes kamper må vinnes, og alle deler av fagbevegelsen må støtte og delta aktivt i solidaritet med kjemp­ende arbeidsfolk. Vi har overfor LO krevd at LO i sam­arbeid med LOs forbund tar ut flere grupper i sym­patistreik med havne­arbeiderne. Leder av Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) Roger Hansen gikk av 16. februar 2016 da et flertall i forbundsstyret ikke lenger støttet hans forhandlingslinje. Tirs­dag 9. mars 2016 ble Lars Morten Johnsen, nestleder i forbundet siden 1997, valgt til ny forbunds­leder under et ekstraordinært representantskapsmøte. Han varsler en ny og skjerpet strategi i havne­konflikten. Styret i LO i Trond­heim innstiller på at LO i Trondheim avventer videre initiativ fra NTF.

Uttalelse 5

Kampen om arbeidervernet.

Årsmøtet i LO i Trondheim avviser Arbeidstidsutvalgets innstilling, og vil ta initiativ til en landsomfattende aksjons- og demonstrasjonsdag mot utvalgets forslag.

Arbeidsmiljøloven (AML) ble innført i 1977 som en vernelov for å hindre at ansatte ble utnyttet eller gikk med på å drive rovdrift på seg sjøl. Til tross for den landsomfattende politiske general­streiken den 28. januar 2015, kom Høyre / FrP regjeringa med støtte fra Venstre og KrF arbeids­kraftkjøperne i møte ved at Stortinget vedtok forverringer av loven fra 1. juli 2015.

LO i Trondheims årsmøte oppfordrer fagbevegelsens organisasjonsledd

1. til å kreve tilbake tapte rettigheter i arbeidsmiljøloven som er svekket av H/FRP regjeringen og stortingsflertallet. Dette må skje både via lov og tariffoppgjør. Aktuelle krav i tariffoppgjør er medbestemmelse mot midlertidige ansettelser, sentral faglig kontroll med lokale arbeidstidsordninger og fagforeningers kollektive søksmålsrett ved ulovlig innleie.

2. til å være pådrivere for at flere enn de om lag 50 kommunestyrer og fylkeskommuner som til nå har vedtatt å opprettholde praksis med faste ansettelser, gjør dette selv om arbeids­miljøloven er endret.

3. til fortsatt å bekjempe Høyre / FrP regjeringa og deres støtteparti Venstre ved politiske de­monstrasjoner og aksjoner, og ved bruk av andre passende virkemidler og oppmuntre LO, YS og UNIO til å videreføre arbeidet i den faglige alliansen både sentralt og lokalt.

4. til å starte en kampanje for å fremme konkrete krav for å forbedre arbeidervernet i AML.

5. til å arbeide for at arbeidsmiljøloven skal gjøres gjeldende for oljearbeiderne på flerbruksfartøy.

Uttalelse 6

Stortingsvalget 2017.

Politiske partier vinner ikke valg og et mandat for et venstresidealternativ hvis man bare støtter seg på middelklassen, og ikke appellerer til arbeidsfolk og fagbevegelsen. Fagbevegelsen og arbeids­folk må utgjøre kjernen i ethvert venstresidealternativ som ønsker å vinne valg og utvikle et mer solidarisk samfunn. Fagbevegelsen må være pådriver og ikke en fender mellom de fagorganiserte og Arbeiderpartiet. Fagbevegelsen må reise selvstendige krav i et faglig politisk samarbeid med flere partier. En slik linje gjør det mulig å aktivisere tillitsvalgte og medlemmer, utvikle allianser og bekjempe det nylib­erale prosjektet. Dette krever en fagbevegelse som organiserer, skolerer, aktiviserer og stiller seg i ledelsen av kampen både i topp og bunn.

LO i Trondheims årsmøte krever at Høyre / FrP regjeringens angrep på faglige rettigheter, arbeidsmiljølov og velferdsordninger reverseres.

En forutsetning for fagbevegelsens støtte til politiske partier er at

1. alle forverringer av arbeidsmiljøloven blir reversert etter Stortingsvalget 2017, herunder at loven tilbakeføres til at kun forbund med innstillingsrett skal ha adgang til å godkjenne unntak fra arbeids­tids­kapittelet (jfr. AML § 10-12 Unntak).

2. Postloven som liberaliserer postmarkedet fullt og helt og trer i kraft 1.1.2016, må reverseres.

3. alle forverringer av Tjenestemannsloven og fjerning av ventelønn og vartpenger blir reversert etter stortingsvalget 2017.

3. Jernbaneverket og NSB slås sammen til offentlig forvaltning. Jernbanereformen reverseres.

4. taket på barnetillegg for uføre fjernes

5. feriepenger for arbeidsløse gjeninnføres.

6. Deltakerloven og Råfiskloven opprettholdes. Aktivitetsplikten og leverings- og bearbeidingsplikten må bevares og innskjerpes.

7. blir søndagsåpning gjennomført skal det reverseres fullt ut. I tillegg må også butikkansatte omfattes fullt ut av AML.

8. profittforbud innføres som overordnet prinsipp for drift av skattefinansierte velferdstjenester.

9. alle forsøk på å privatisere skole, helse og velferdstjenester stanses.

10. alle nye barnehager og tiltak i barnevernet opprettes og drives i offentlig regi.

11. anbudskontrakter med kommersielle drivere av velferdstjenester avsluttes ved kontaktens utløp eller dersom det påvises kontraktsbrudd.

12. sosial boligpolitikk gjeninnføres med utbygging av kommunale utleieboliger, der staten bidrar ved å øke Husbankens rammer og tilbyr lang avdragstid og lav rente.

13. all kollektivtrafikk drives i offentlig egenregi slik at anbud unngås.

For å kunne bekjempe sosial dumping krever LO i Trondheims årsmøte at

1. frislippet av vikarbyråene fra 1.1.2000 reverseres slik at de bare kan brukes rent unntaksvis. I mellomtiden vil vi ha gjennomført de to kravene LO stilte den gangen, om at det utbetales lønn mellom oppdrag og at utleie bare skal skje som vikarer for navngitte personer.

2. pensjonsvilkår videreføres ved konkurranseutsetting av offentlige tjenester, ved virksomhetsoverdragelser og som likebehandling ved innleie.

3. forslag om nasjonal minstelønn må avvises.

4. falske underentrepriser, som i virkeligheten er innleid arbeidskraft, må forbys.

5. det legges ned veto mot EUs anskaffelsesdirektiv, som forbyr det offentlige å gjennomføre anbudsrunder der kun ideelle organisasjoner kan delta.

6. det innføres i lov om offentlige anskaffelser at det skal være landsomfattende tariff­av­tale, at det ikke skal kunne konkurreres på lavere lønns- og pensjonsvilkår og at kon­trak­ter kan heves når bedrifter motsetter seg krav om tariffavtale ifølge arbeids­tvistloven, jfr. ILO 94. Lønn i henhold til tariff må gjelde for alle bransjer ved offentlige anbud og oppdrag. Ved alle offentlige og private anbud må bedriften være godkjent som opplæringsbedrift, og ha lærlinger lokalt i alle bedrifter. Ved anbud i offentlig sektor innføres en ordning med prekvalifisering.

7. det innføres et midlertidig forbud mot kabotasje, den ”frie” flyten av utenlandske vogntog på veiene som undergraver sikkerheten, inntil bransjeprogrammet om veitransport er ferdig.

LO i Trondheims årsmøte krever at det satses på industri, samferdsel og naturressurser i et klima- og miljøperspektiv ved at

1. industrien kontinuerlig utvikles i miljø- og klimavennlig retning og at alle forsøk på å flagge ut industriarbeidsplasser motarbeides. En næringsnøytral politikk må forkastes. Staten må aktivt tilrettelegge for en langsiktig omstilling slik at ansattes kompetanse i norsk petro­leumsnæring kan brukes til andre formål, eksempelvis til å utvikle nye næringer innen forny­bar energi og sjømatproduksjon.

2.      utbygging av kabler for eksport av elektrisitet til kontinentet stanses, for å unngå at dyr europeisk kraftpris vil svekke en nasjonal langsiktig strategi om at norsk kraft skal videre­foredles i industriproduksjon i våre lokalsamfunn.

3.      hjemfallsretten forsvares og energiverk og overføringsnett eies og drives av det offentlige.

4.     statens pensjonsfond utland samt alle offentlige fond trekker ut alle sine investeringer i kull, oljeskifer og tjæresand umiddelbart.

5.    Norge stanser alle planer om ytterligere olje og gassutvinning i Barentshavet og Arktis og verner områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

6. sjø- og jernbanetransport med tilhørende infrastruktur prioriteres framfor økt utbygging av vei- og flytrafikk.

7. bo- og konsesjonsplikten bevares for jordbrukseiendommer.

8. Statsskog ikke selges.

Uttalelse 7

Forsvar tariffavtalene.

Flere og flere arbeidskraftkjøpere, med NHO og Virke i spissen, har forlatt politikken for klasse­kompromiss.

LO i Trondheims årsmøte krever at

1. ved skifte av tariffavtale skal partene på den enkelte bedrift / virksomhet avtale hvilke lønns- og arbeidsvilkår som skal videreføres, herunder vilkår for pensjon og forsikring­er. Hvis det ikke oppnås enighet skal avtalte rettigheter videreføres til første ordinære tariffrevisjon.

2. likebehandlingsprinsippet i tariffavtalene og i lov om virksomhetsoverdrag­else­ utvides til å gjelde pensjonsvilkår.

3. LO må bringe hovedavtalene inn i et hovedoppgjør, slik at vi kan bruke maktmidler til å sikre streikerett ved skifte av tariffavtale og grove brudd på hovedavtalene, og for å sikre tillitsvalgte bedre rettigheter overfor alle arbeidskraftkjøpere, inkludert de reelle eierne i franchiseforetak.

For å kunne bekjempe sosial dumping krever LO i Trondheims årsmøte:

1. Minstelønnsgarantier må innarbeides i overenskomstene.

2. Når arbeidskraft leies inn, må det kreves at de innleide skal være fast ansatt i utleie­bedriften med oppsigelsesvern og permitteringsbestemmelser som ellers i arbeidslivet.

3. Opplæring i norsk og fagutdanning av arbeidsinnvandrere må betales av arbeidskraft­kjøper.

Uttalelse 8

Bruk kampmidler.

LO i Trondheims årsmøte oppfordrer til at

1. fagbevegelsens organisasjoner må i større grad utvikle solidarisk evne og vilje til å bruke kampmidler som streik, sympatistreik, boikott, blokade, gå sakte-aksjoner, obstruksjon og fanemarkeringer for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjon.

2.        ved streikestart for tariffavtaler må det samtidig planlegges og varsles sympatistreik. Bestemmelsene i hovedavtalene om sympatiaksjon må endres slik at sympatiaksjoner gjøres enklere og raskere å iverksette.

3. ved streikestart for tariffavtale i bransjer hvor fagbevegelsen står svakt må hele fagbeveg­elsen mobiliseres til støtte, også i forspillet til streiken. Tidlig støtte er avgjørende for ikke å gi bedrifter tid til å trakassere fagorganiserte til å frafalle krav om tariffavtale.

4. fagbevegelsens organisasjoner vurderer å møte tvungen lønnsnemnd med å videreføre streiken dersom arbeidskonflikten ikke setter liv, helse og personlig sikkerhet i fare.

I 28 måneder, fra 1. november 2013, har havnearbeiderne i Norge vært i kamp for tariffavtale i Risavika med fortrinnsrett til laste- og lossearbeid i henhold til ILO konvensjon nr. 137. Havnearbeiderne fører også arbeidskamper i flere andre havner i Norge. Fagbevegelsen må mobilisere og støtte de som står i kampene.

LO i Trondheims årsmøte oppfordrer Transportarbeiderforbundet i samarbeid med LO og andre LO-forbund til å ta ut flere grupper i sympatistreik med havnearbeiderne. Denne kampen har norsk fag- og arbeiderbevegelse ikke råd til å tape.

Uttalelse 9

Flyktningkrisa.

Den flyktningkrisa vi opplever nå, er langt på vei skapt av vestlig krigføring og inter­vensjon i Midtøsten, Nord-Afrika og Afghanistan. Kaos, borgerkriger og millioner av flyktninger i dette området er følgene vi nå opplever. En del av disse flyktningene utgjør hoveddelen av den økende flyktningestrømmen vi har opplevd i Vest-Europa det siste året. Siden lite tyder på at den politiske situasjonen vil endre seg med det første, må vi forberede oss på å motta et stort antall flyktninger som er berettiget til opphold i årene som kommer. Vi forutsetter at asylretten forsvares med individuell behandling.

Flyktningestrømmen utnyttes av en rekke «entreprenører» som uten snev av barm­hjer­tighet gjør sitt beste for å tjene penger på andres nød. Verst av disse er menneske­smug­lerne. Først oppmuntrer de flyktningene med falske opplysninger om rosenrøde forhold i mottakerlandene, deretter tar de blodpriser for en livsfarlig transport. I neste omgang kommer brakkebaronene som kommunene tyr til i mangel på innkvarteringstilbud. Og til slutt venter de kriminelle, svarte og useriøse bedriftene som ønsker å utnytte arbeidskraften til asylsøkere og illegale innvandrere.

1. Staten må i samarbeid med kommunene finansiere og bygge tilstrekkelig med boliger for å huse flyktningene. Offentlig innkvartering må være regelen.

2. Staten må også ta ansvaret for integrering, det inkluderer språkopplæring, regi­strering av kompetanse, skolegang. Videre må det skapes arbeidsoppgaver i off­entlig regi f.eks. utbygging av infrastruktur, vedlikehold av offentlige bygninger og også bygging av nye skoler, barnehager osv. Ytterligere arbeidsplasser kan også skapes gjennom nødvendig oppbemanning av offentlig tjenesteyting, helse og omsorg. Arbeidsformidling og tiltak er en offentlig oppgave og må ikke overlates til private «entreprenører».

3. Innsatsen for å hjelpe flyktningene i nærområdene må økes drastisk. Uansett hvor mange som klarer å rømme til vestlige land, vil langt de fleste flyktningene bli værende i leirer i nærområdene. Boliger, mat, klær og skolegang må finan­sieres av det internasjonale samfunnet. Norge med sine store ressurser må gå i front. Innsatsen i nærområdene må være større enn det vi bruker på hjemme­bane.

Den store strømmen av asylsøkere og flyktninger vi nå opplever, tvinger gjennom en annen praksis i forhold til arbeidsinnvandring fra EU. Risikoen for at vi får en voksende og permanent underklasse som befinner seg utenfor det ordinære arbeidslivet, er stor. En slik utvikling vil underminere den norske arbeidslivsmodellen der fagbevegelsen har relativt stor innflytelse på lønns- og arbeidsvilkår, med en velferdsstat som gir trygghet.

4. Reglene for arbeidsinnvandring må være like for alle, om folk kommer fra EU-land eller ikke. For å få oppholdstillatelse må man ha lønn tilsvarende tariffen i den bran­sjen en jobber i, og være ansatt i bedriften der man skal jobbe. Etter to års opphold i Norge gis fast oppholdstillatelse, om man er arbeids­inn­vandrer, asylsøker eller papirløs. For å skape en human og ikke-diskriminer­ende politikk for arbeidsinn­vandring, bør den såkalte unntaks­klausulen i EØS-avtalen benyttes, kapittel 112-114, slik at arbeidsinnvandring og flyktningsituasjonen kan vurderes samlet.

5. Schengenavtalen må sies opp.

Uttalelse 10

Uber er pirattaxi

LO i Trondheims årsmøte mener at piratdrosjeselskapet Uber ikke på noen måte kan kalles delingsøkonomi. De driver tjenesteformidling for profitt, og ikke deling av ressursene. Vi oppfordrer fagbevegelsen til å ta kampen om dette begrepet, for arbeidskjøpere og NHO planter en trojansk hest i befolkningens tanker med sin bruk av ordet delingsøkonomi om det som i realiteten er løsarbeid og skatteflukt, organisert svart arbeid.

Begrunnelse:

Delingsøkonomi er det når man spleiser på en snøfreser med naboen fremfor å kjøpe en hver. Uber har derimot et helt annet formål, nemlig fortjeneste.

I dag fins Uber kun i Oslo, men de ønsker seg inn i andre norske byer. Selskapet har med sitt inntog i Norge til hensikt å knuse krav til kvalitet og arbeidsvilkår i ei regulert næring, og NHO er piratenes villige dekksgutt. Yrkestransportloven stiller en rekke kvalitetskrav til sjåførene og drosjene, bl.a. skal sjåførene ha vandelsattest. Løyvetallet er også politisk regulert. Når Uber opererer utenfor alt dette, kan de tilby billige tjenester på de lovlige arbeidernes bekostning. De ødelegger også drosjenes rolle som en regulert del av kollektivtilbudet.

Kravet fra NHO er at ”den regulerte næringen” skal møte piratene på halvveien, ved å slippe dem til på markedet. Dette vil naturligvis innebære angrep på sjåførenes lønns- og arbeidsvilkår i et av Norges dårligst betalte yrker. Drosjesjåførene, som er provisjonsbetalte, står idag stille på holdeplassen halvparten av tida de er på jobb. Det er ikke deregulering og tilførsel av løsarbeidere denne næringa trenger.

Med sin kampanje for Uber undergraver NHO vilkårene for ærlige arbeidsfolk. De underminerer politiske reguleringer – samtidig som de bevisst prøver å endre terrenget i strid med gjeldende lovverk. Det er NHO som har adoptert fagbevegelsens gamle slagord «tvers igjennom lov til seier».

LO i Trondheims årsmøte krever at alle selskaper som driver under samlebetegnelsen «Delingsøkonomi», men som i realiteten støtter skatteflukt og svart arbeid erklæres uønsket i Norge.

Uttalelse 11

Framtida for LOs lokalorganisasjoner og fylkeskonferanser.

FAFO har levert sin undersøkelse om LOs lokalorganisasjoner. Den viser at det er mange problemer, men hovedinntrykket er at lokalorganisasjonene gjør et viktig arbeid og at flertallet både i lokalorganisasjonenes styrer og i fagforeningsstyrene mener det samme. Spesielt vil vi framheve lokalorganisasjonenes betydning ved å møtes på tvers, følge opp lokale saker, gjøre seg gjeldende i lokal valgkamp og den avgjørende innsatsen i forhold til stormarkeringen mot rasering av arbeidsmiljøloven i januar 2015.

Det er nesten samstemmighet om at det største problemet er midler til frikjøp, til det nødvendige grunnarbeidet, til oppsøkende virksomhet og ved større arrangement.

Årsmøtet i LO i Trondheim gjentar sitt tidligere forslag om at LO setter av en pott til frikjøp inntil en dag i uka forutsatt at lokalorganisasjonen sjøl dekker halvparten.

Rapporten går lite inn på fylkeskonferansenes rolle. LO i Trondheims årsmøte mener fylkeskonferansene fortsatt må ha forslagsrett til kongressen og velge fylkesdelegater til kongressen og representant til LOs representantskap slik som i dag.

Rapporten viser til uenighet om ny organisering av fylkeskonferansene, men at forsøksprosjektene har gitt større interesse i fagforeningene. Både LO i Trondheim og LOs fylkeskonferanse i Sør-Trøndelag har vært enig i og mener fortsatt at det er riktig å gi forbundene direkte deltakelse på fylkeskonferansene med stemmerett, men mener det må være en balanse slik at LOs lokalorganisasjoner ikke blir i mindretall. Vi gjentar vårt tidligere forslag om å bygge på det prøveprosjekt vi hadde i nest siste periode.

Uttalelse 12

Uttalelse om utleiebransjen

LO må reise kampen for å reversere frislippet av utleievirksomheten i Norge. I prinsippet må gjen­innføring av forbud mot privat arbeidsformidling gjeninnføres.

Siden utleiebransjen, eller vikarbyråene som de nokså misvisende kalles, fikk mer eller mindre frie tøyler ved årtusenskiftet, har de vokst til å bli en kreftsvulst i norsk arbeidsliv. I disse dager opplever mange som mister jobben å bli sluset over i utleiefirmaene av NAV-kontorene. Faste ansettelser er på vikende front. Arbeidskraftkjøperne i produksjonsbedriftene slipper det besværlige arbeids­giver­ansvaret og utvikler en bruk- og kastholdning til arbeidskraft.

I tillegg til at den enkeltes rettigheter blir sterkt svekket, betyr denne utviklinga også et angrep mot fagbevegelsens innflytelse. Ansatte i vikarbyråene er lite interessert i å organisere seg, først og fremst fordi det kan føre til at de blir stående uten oppdrag. I tillegg blir fagutdanninga i vedkomm­ende bransje underminert, det er raskere å leie inn enn å gå den lange veien om å ta inn lærlinger.

Spesielt negativt er det at utleiebransjen er den helt dominerende ansettelsesarenaen for arbeids­innvandrere. De opplever en svært usikker arbeidssituasjon der forholdene ligger godt til rette for sosial dumping, både av lønn og av arbeids- og leveforhold ellers. Integrering i det norske samfunnet blir vanskelig når arbeidsinnvandrere samles i adskilte miljøer i denne bransjen.

En økende bruk av innleid arbeidskraft er også hovedårsaken til synkende produktivitet i bransjer der den har blitt dominerende, som bygningsbransjen. Det har også svekket lønnsveksten. Veksten i ut­leievirksomheten er en trussel mot den norske modellen, som kjennetegnes av et samfunn med rela­tivt små forskjeller, arbeidstakere med stor kompetanse og selvstendighet, høy produktivitet og høy lønn.

Dersom handlingsrommet innenfor EØS-avtalen er for trangt til at et forbud mot privat arbeidsfor­midling kan reverseres, må denne avtalen sies opp.