Share Button

Uttalelse fra representantskapsmøte i LO i Trondheim 24.11.2015. Start omstilling fra olje til Grønn industri.

Det er bred politisk enighet om at verden står foran store utfordringer som følge av menneskeskapte klimaendringer. Gjennom internasjonale forhandlinger har FN-landene blitt enige om det såkalte tograders-målet. Det innebærer at man har forpliktet seg til å jobbe mot en temperaturøkning på maksimum to grader fra førindustriell tid, år 1861 fram til år 2100.

Norge må videreutvikles som en industrinasjon.

Om lag 255.000 mennesker arbeidet i industrien i Norge i 2009. Av disse var ca. 75.000 tilknyttet oljeindustrien, hvorav ca. 16.500 jobbet direkte med olje- og gass­ut­vinning. I tillegg er det mange som har sitt levebrød som underleverandører til olje­industrien. I begge disse næringene finnes høy kompetanse som vil være meget viktig i en langsiktig omstilling fra oljebasert industri til industri som blant annet kan utvikle og produsere teknologi og utstyr knyttet til fornybar energi. Det trengs en lang­siktig plan for å utvinne olje og gass, som reduserer utvinningstempoet på en forsvar­lig måte. Det må ikke åpnes for ytterligere petroleumsaktivitet i de sårbare nordom­rådene. Samtidig må stabile leveranser til fastlandsindustrien sikres.

Arbeidsplasser er en grunnleggende forutsetning for å sikre en utbredt distriktsbo­sett­ing i Norges langstrakte land. Om industrien forsvinner, utfordres samtidig grunnlaget for flere private og offentlige tilbud mange steder. Vi vil derfor jobbe aktivt for å opp­rettholde bosetting i distriktene, sikre at folk fortsatt har arbeidsplasser der de bor og kontinuerlig kreve av politiske myndigheter at de satser på industrien i framtidens Norge.

Tryggheten i fellesskapet er kjernen i den norske samfunns- og arbeidslivsmodellen. Trygge mennesker våger mer, yter mer og skaper mer. Et viktig rammeverk for dette felleskapet har vært en høy organisasjonsandel i arbeidslivet, der tariffavtaler har satt normen for lønns- og arbeidsvilkår. I stedet for å bli med på en lavlønnskonkurranse, har vi satset på fagutdanning, kompetanseheving og videreut­dann­ing – og et arbeids­liv hvor fagbevegelsen har krevd økt bedriftsdemokrati og med­bestemmelse. Vi har ut­viklet en arbeidslivskultur med selvstyrte arbeidere hvor kompetanse basert på er­far­ing og samspill mellom fagarbeidere, funksjonærer og ledelse på den enkelte be­drift har skapt bedrifter med høy produktivitet-, og høy nyskapings- og omstillings­evne.

Norge er en industriell foregangsnasjon innenfor helse, miljø, sikkerhet og klima. Vi er i toppsjiktet når det gjelder sikker, effektiv og miljøvennlig produksjon i mange bransjer, blant annet smelteverksindustrien. Samtidig er det mange steder forbedringspotensialer for ytterligere å utvikle miljø- og klimavennlig produksjon.

Olje- og gassnæringen vil være viktig for norsk næringsliv i flere tiår fremover. Derfor er det viktig at aktivitet på norsk sokkel skal bygge på de beste sikkerhets- og miljøstandarder som er tilgjengelig.

Norske myndigheter må derfor stille strenge krav ved valg av utbyggere og leverandører.

  • Økt vedlikehold og modifikasjoner er nødvendig for å ta igjen etterslep.

  • Plugging av brønner må igangsettes av miljø og sikkerhetshensyn.

  • Tiltak for økt utnyttelsesgrad i eksisterende felt må iverksettes.

Energieffektivisering i industrien.

Norsk industri brukte i 2007 80 TWt. Kraftkrevende industri er spesielt viktig for sysselsetting, teknologiutvikling og utvikling av distriktene i Norge.

  • Vilkårene for kraftkrevende industri må sikres slik at den kan videreutvikles i Norge med høy grad av energigjenvinning. Samtidig er det riktig å stille krav om at energien i produksjonen utnyttes optimalt. Det finnes gode eksempler at energimengd­er kan spares eller gjenvinnes ved energieffektivisering, eksempelvis ved Eramet i Sauda, Peterson Linerboard i Moss og Trondheim, Norske Skog på Skogn og Thams­havn verk i Orkdal. Her gjenvinnes inntil 30-35 prosent av energien, noe som bi­drar til sterkt reduserte utslipp. ENOVAs støtte til Finnfjord AS i Troms som er en av Euro­pas største ferrosilisium-bedrifter, har bidratt til å gjenvinne 224 GWt elektrisk kraft fra av­gassene i ovnene – dette tilsvarer årlig elektrisitetsbehov for 8.400 eneboliger – og 125 GWt prosessvarme til en ekstern mottaker. Total investering er på 512 millioner kroner. Spillvarme fra industrien må brukes til fjernvarme og elektrisitetsproduksjon. Det bør settes i verk flere prosjekter for å utnytte energien fra spillvarme som har en temperatur på under 100 grader og for å kunne bedre virkningsgraden. I 2007 ble energitapet i det norske overføringsnettet anslått til om lag 10 prosent av produsert energi – 12 TWt i et normalår – ihht. Energirådet oppnevnt av Olje- og Energidepartementet. Nettapet bør kunne reduseres ved å skifte ut gamle kabler og trafoer.

Fornybar energi og industrivirksomhet.

I Norge finnes det rik tilgang på mange typer fornybar energi. Vannkraft er tatt godt i bruk, mens energien i sol, vind og bølger i liten grad er utnyttet. Økt bruk av bioenergi har også et stort potensial. Det finnes store muligheter for å skape varige arbeidsplasser ved å bygge mer fornybar energi. Følgende tiltak bør gjennomføres:

  • Eksisterende vannkraftverk må effektiviseres og oppgraderes. Voith Siemens har beregnet at 330 av 650 aggregater er eldre enn 40 år. Av den installerte effekten på 27.700 MW, tilsvarer dette 13.500 MW. Dersom tunneler oppgraderes og vannveier opti­maliseres samtidig med at turbiner og generatorer skiftes ut, kan den totale kraftprod­uk­sjonen økes betydelig. Et eksempel er Leirfossene kraftverk i Trondheim som ved bruk av ny teknologi økte den årlige produksjonen med 30 prosent med samme mengde vann. En oppgradering kan ifølge NVE bety 15 TWt og 1.500 årsverk pr. TWt ny kraft.

  • Uttaket av skog til bioenergiproduksjon kan dobles. I dag tas det i Norge ut 16-17 TWt i bioenergi. SINTEF har beregnet at det er mulig å bygge ut bioenergi i Norge til ca. 35 TWt, uten at det vil true det biologiske mangfoldet. En del av denne tremassen må brukes til å produsere trekull som reduksjonsmiddel i industrien. Det er imidlertid særlig viktig med varsomt uttak av barskogene på den nordlige halvkula. Disse er et viktigere karbonlager enn regnskogen, og en drift som ikke baseres på føre-var prinsippet vil kunne frigjøre store mengder karbon. Det tar 70 – 100 år før denne skogen finner tilbake til balansen etter slike inngrep. Langt flere anlegg må bygges for å produsere biogass fra våtorganisk avfall i husholdningene, fra husdyrgjødsel, fra avkapp i fiskeindustrien og fra septikslam, til bruk som blant annet drivstoff i kollektivtrafikken. Det er beregnet at hver utbygde TWt med bioenergi vil kunne gi 300-400 varige arbeidsplasser.

  • Det må legges til rette for økt offshore vindkraftproduksjon. Det er realistisk at 20 TWh kan innebære minst 10-15.000 arbeidsplasser innenfor utbygging og drift. Potensialet for å bygge ut vindkraft til havs er stort. Det finnes teknologi til å gjennomføre dette på grunne havområder i Norge, jfr. Lyse Energis prosjekt sør for Lista, to pilotanlegg utenfor Karmøy og Fred Olsen Energy sitt planlagte anlegg ved Ekofisk. Det er et potensial i den sørlige del av Nordsjøen som er så stort at det kan produseres like mye energi på 7×7 mil som hele den norske elektrisitetsproduksjonen på om lag 125 TWh.

  • Omstilling til offshore vindkraftindustri. Markedet for offshore vindmøller er et resultat av politiske beslutninger. Gjennom lover og pålegg forsøker man å stoppe menneskeskapte klimaendringer. Og markedet er stort. Tyskland og England har satt seg som mål å installere mellom 6 000 og 10 000 møller innen 2020. Men markedet er umodent, og av den grunn innebærer det en vis risiko for de som ønsker å satse innen miljøteknologi. På grunn av dette vedtok EU i august 2008 et miljødirektiv som med supergruppeunntaket gir medlemslandene i EU/EØS muligheter til å subsidiere 60 % av utviklingskostnadene innen miljøteknologi. Bedrifter som i dag leverer utstyr og tjenester til olje- og gassutvinning har kompetanse og anvender teknologi som kan brukes til å bygge ut vindkraft til havs. Myndighetene må bidra til etablering av fullskala demoparker slik at norsk industri kan teste ut sin miljøteknologi. Et slikt fullskala test og demonstra­sjonsprogram er den eneste mulighet for å skaffe industrien referanser til kunder i et internasjonalt marked.

  • Myndighetenes næringsnøytrale linje må forlates slik at solenergi i større grad kan utnyttes i Norge. Det er tidligere beregnet at det ville være realistisk med 25.000 arbeidsplasser innenfor solenergi i Norge. Det er beregnet at det vil koste 2,5 – 5 milliarder kroner å bygge ut solcelleanlegg til de ca. 5.000 skolene som finnes i Norge, med en total innsparing på 610 MWt. ELKEM har i Kristiansand bygd om smelteverket til å produsere renset silisium direkte fra smelteovn. FESIL og SINTEF har i Trondheim og Orkanger jobbet med å se hvordan solcellesilisium kan produseres billigere. Regjeringen må forkaste sin næringsnøytrale linje og sørge for at solenergi blir satset på industrielt med gode rammevilkår.

Energi, kraft og landbaserte grønne industriarbeidsplasser.

I 2009 var utslippene av klimagasser fra norsk industri om lag 14 millioner tonn, ca. 25 prosent av de norske utslippene. Fremover vil kortreist, fornybar energi være den beste energiforsyningen.

  • Langvarige, stortingsbestemte kraftavtaler. Det må kreves langvarige, stortings­bestemte kraftavtaler som sikrer billig kraft til industrien for minst 30 år av gangen, som samtidig innebærer forpliktende avtaler med industrien som forutsetter drift, material­gjenvinning og energieffektivitet.

  • Ingen flere utenlandskabler. Det må kreves en rettferdig og stabilt lav gjennomgå­ende nettleie til industrien. Vi går imot flere utlandskabler. Flere kabler øker nettleien, fordrer enorme nettoppgraderinger for å eksportere kraft, vil øke kraftprisen og være ødeleggende for norsk industri.

  • I Norge trengs hvite sertifikater som subsidierer energisparing og energi­gjenvinning. Det grønne sertifikatmarkedet for utbygging av ny kraft har ført til betyde­lige problemer. Relativt små kraftutbygginger med lav kapasitetsfaktor og betydelige be­hov for nettinvesteringer – ofte i konfliktfylte områder, fører til høye kostnader, uforutsigbar vekst i produksjon og lokale stridigheter. Energisparing og energigjenvinning er ikke med i ordningen med grønne sertifikater.

  • Steinkull må erstattes med trekull fra biomasse. Store mengder steinkull og koks brukes i dag som reduksjonsmiddel i smelteverkene i produksjonen av silisium, ferro­silisium, aluminium og ferromangan. Dette fører til store utslipp av CO2, ca. 6 millioner tonn årlig knyttet til bruk av om lag 1,6 millioner tonn kull, koks og petrolkoks. SINTEF har i flere år arbeidet med teknologi for å omdanne biomasse til trekull som kan brukes i smelteverkene, jfr. «biokarbonprosjektet» som ble avsluttet i 2008. Det er tilgjengelig minst to millioner tonn trevirke til produksjon av trekull uten at det skaper problemer for tilvekst eller truer verneverdige skogsområder. Det vil kunne dekke minst 75 prosent av dagens kullforbruk. Det bør pålegges et tydeligere ansvar for styring av klimagassutslipp og forbruk av energi i HMS-forskriftene, med kontrollfunksjon lagt til Miljødirektoratet.

  • Det bør tilrettelegges i enda større grad for en næringsmiddelindustri basert på råstoff fra havet og havbruket. Eksportverdien av norsk sjømat var i 2014 på rekordhøye 69 milliarder kroner. Andelen fisk som leveres til foredling i landanlegg i Norge har imidlertid sunket. Det er derfor viktig at en strukturering av flåten ikke må skje på bekostning av fordeling mellom kystflåte og havgående flåte, eller råstofftilgangen til industrien. Leveringsplikt må være et aktivt virkemiddel for å sikre råstofftilgang til fored­lingsindustrien. SINTEF har i en rapport fra 2012 konkludert med at det er et stort poten­siale i Norge for lønnsom bearbeiding av fryst hvitfisk i en kompetanse- og teknologi­basert fiskeindustri. Innen disse bransjene vil det være behov for ansatte med ulike fagbrev og teknisk utdanning. Dette gjelder også innen et fremtidig offshore-basert havbruk. Kompetente ansatte fra petroleumsbransjen vil kunne være svært verdifulle for å kunne utvikle havbruksnæringen.

  • Det må etableres et velfungerende virkemiddelapparat som er relevant for industriens behov. De ulike støtteordningene må samordnes og gis en innretning som er relevant for industriens behov, og ikke legger begrensninger på bedrifters muligheter for støtte ut fra størrelse, geografi eller eierskap. Virkemiddelapparatet i Norge er tilpasset små og mellomstore bedrifter og småskala satsing innen landbruket. Det mangler et effektivt virkemiddelapparater for større etablerte bedrifter som ønsker å satse i risikofylte markeder som miljøteknologi. SIVA – selskapet for industrivekstanlegg – er en nasjonal aktør, eid av Nærings- og handelsdepartementet. SIVA kan for eksempel bygge produk­sjonshaller og kontorbygg, men ikke ta hele eller deler av kostnaden med infrastruktur som vei, jernbane eller kaifront med nødvendige kraner for utskiping av ferdige produkter. På grunn av dette blir SIVA’s muligheter til å bli en reell støtte til industrien svært begrensede. Skal SIVA igjen bli en støttespiller til industrien må deres muligheter til å ta kostnadene ved etablering av infrastruktur endres.

Næringsrettet forskning og utvikling.

Grunnlaget for industriens konkurranseevne over tid er norsk teknologiutvikling. At industrien satser på effektivitet og miljø er avgjørende for fortsatt konkurranseevne og økt eksport. Det er samtidig svært viktig at myndighetene støtter forskning og utvikling på alle industrielle områder hvor Norge har betydelige interesser.

I klimaforliket ble det satt av 300 millioner kroner til forskning på miljøvennlig energi, kanalisert gjennom 8 forskningssentre for miljøvennlig energi.

  • Klimateknologifondet må omdannes til et klima- og miljøteknologifond, samtidig som en styrker fondets midler. Det er viktig med økt støtte til forskning. Enova og Klimateknologifondet må til enhver tid få tilført tilstrekkelig kapital, slik at kapi­talmangel aldri blir begrensende for klima- og miljøtiltak. I forslag til statsbudsjett for 2016 foreslås 14,25 milliarder kroner til klima- og energifondet. Med det gis fondet en kapital på 67,75 milliarder kroner, mens i klimaforliket Stortinget vedtok i 2012 var ambisjonen 50 milliarder kroner. Det betyr at Enova neste år vil ha 2 milliarder kroner til disposisjon til prosjekter innen klima, energieffektivisering og ny teknologi. Enova har de siste åra støtt­et nyskapende industriprosjekter som ny smelteverksteknologi hos Tizir i Tyssedal, energieffektiv kobberproduksjon hos Glencore i Kristiansand og pilotprosjekter hos alu­miniumsprodusentene Hydro og Alcoa. SIVA og Innovasjon Norge må sikres tilstrekkelige midler til næringsetablering og omstilling. En hovedprioritering bør være økt støtte til pilot- og demonstrasjonsprosjekter, samt investeringer i utviklende energi-, miljø- og klima­rela­terte prosjekter som både øker produksjonen og reduserer utslippene. Klimateknologi­fondet må derfor omdannes til et klima- og miljøteknologifond, samtidig som en styrker fondets midler slik at miljøtiltak som både reduserer skadelige utslipp fra energiforbruk og prosessanlegg omfattes av ordningen.

  • Staten petroleumsfond utland er på om lag 7000 milliarder kroner. Fondet bør i større grad rettes inn mot miljø- og klimavennlige investeringer for å støtte opp om grønn industriutvikling globalt.

  • Fangst og lagring av CO2 er avgjørende for at verden skal klare å nå de ønskede målene for CO2-reduksjon. Det må jobbes for å styrke forskning på dette området, slik at kostnader går ned, energivirkningsgraden går opp. Nærheten mellom forskningsmiljøene og produksjon i Norge er et stort konkurransefortrinn. Det bør satses videre på testsenteret på Mongstad. Det bør også legges til rette for CO2- fangst og -lagring for Norcem i Brevik. Dette inkluderer støtte til fangst, transportrør og injeksjon av CO2 i egnet reservoar.