Share Button

Cuba 2015 –“Ni un paso atrás compañeros” (“Ikke et skritt tilbake, kamerater”)

“Hvem bestemmer at det finns undertrykkelse? Det er vi! Hvem bestemmer om den skal slutte? Også vi? (Bertolt Brecht, 1928)

En lesende arbeiders spørsmål:

Er Cuba et land vi liker å sammenlikne oss med?

Vi har vært på Cuba og sett deres samfunnsprosjekt med fagbevegelses briller. Vi har sett, vi har erfart og vi har stilt spørsmål, mange fagpolitiske spørsmål. Mange av disse spørsmål var ikke naive, eller uskyldige. Vi har en tendens til å se under vannet (kan være både tendensiøse og reaksjonære) i spørsmål om hvordan Cuba realiserer deres deltagende demokrati.

Cuba går en ny tid i møte, en ”fornyelsestid” har vi forstått. Dette fikk vi forklart og kan legitimeres med våre egne observasjoner og registrerte fakta.

Cuba lever i en omstillingsprosess, og sett i lys av blant annet Resolusjon nr. 17 innebærer denne prosessen fremgang, vanskelige tilpasninger og harde forhandlinger. Noe som vil endre Cubas arbeidsliv, fagbevegelses – og arbeidernes arbeidsvilkår.

Men det ideologiske grunnlag for det sosialistiske samfunn er ikke i diskusjonen. Cuba er bevisst sine forutsetninger og den politiske konteksten endringene i arbeidsorganisering – og produksjon skal finne sted. Man vil ikke endre samfunnsstruktur, vil heller ikke endre fordelingsnøkkel. Det man vil er å organisere arbeidsstyrke, produksjonsmidler og tid, til en bedre ressursforvaltning av mennesker og maskiner.

Produktivitetsvekst skal gi grunnlag for å øke arbeidernes lønn, man skal yte etter evne og få igjen etter innsats. Samtidig skal den sosiale beskyttelse av arbeidernes rettigheter videreutvikles; og sist men ikke minst det blir fortsatt arbeid til alle.

Kunsten å være optimist.

Cuba er et land av helter og de største heltene er arbeiderne. Det er de som gjør mulig fremgang- og fornyelse. De forstår at med produksjonsmidlene man har til rådighet er man nødt til å jobbe mer og mer effektivt.

Cubanere forstår bedre enn noen gang at solidaritet og dugnadsånd er nøkkelen til å åpne døren til velferd. Cubanere mangler heller ikke entusiasme, mot og kreativitet i deres kamp for tilværelsen.

Det er lett å se at ikke alt er under kontroll, fordi modernisering har latt vente på seg. USAs folkerettsstridige blokade av Cuba skaper problemer, men cubanere eier stolthet, sin lojalitet og sitt mot og tro på at de prinsippene som legges til grunn for den nye organisering vil videreutvikle det cubanske samfunnet materielt og demokratisk.

I det følgende nevnes seks grunner for at skeptikere og Cubanere selv har grunn for å være optimister:

1. Arbeid til alle.

På Cuba har alle en jobb å gå til og dette er selv sagt mer enn fakta, når 450.000 statsansatte har blitt omstilt over til private sektor. Ingen har mistet jobben under omstillingen og staten er garantist for suksessfaktor nr. 1 i Cubas prosjekt” arbeid til alle”.

2. Kreativitet og innovasjon.

Etter over 50 års ensomhet på grunn av blokaden, er det også et faktum at cubanere er et opplyst, kreativt, tålmodige folkeslag. Ellers hadde man etter all sannsynlighet ikke overlevd den evige krisen og alle de andre økonomiske nedganger man har blitt utsatt for i globaliseringsalderen.

3. Kollektiv representasjon.

CTC har en viktig rolle å spille i den nye tid og deres innsats for arbeidernes rettigheter må sees i en kontekst der det forhandles for å effektivisere produksjon, slanke offentligheten og privatisere tjenester og handelsstand.

4. Deltagende demokrati.

Mens trenden i dagens arbeidsmarked går mot mer brutalisering – og mer autoritære ledelses- og arbeidsformer, går Cubas fornyelse for en demokratisering av både ansvar og kompetanse. Det betyr også at det blir gitt en økonomisk kompensasjon når man deltar og innfrir produksjonskravene. Deltagende demokrati betyr i praksis at alle er med og ansvarliggjøres til fordel for felleskapet.

5. Tariffpolitikk for velferd.

Det er også et faktum at den økonomiske modell sliter. Og at å få en lønn å leve av er ikke bare et definisjonsspørsmål; men heller en demokratisk øvelse. Planen er å innføre en lønnspolitikk der rasjoneringssystem ikke er med i beregningen, men å gå fra et system med to valutaer blir en langsomt og innviklet prosess. Dette fordi man vil unngå spekulasjon og alvorlig inflasjon.

6. Organisasjonsgrad/frihet.

CTC tar utfordringer med måtehold. Den nye arbeidsorganisering (kooperativer, private og enmannsforetak), krever også endringer i måten arbeiderne organiserer seg og endringer i fordeling at maktforholdet (tre-parts samarbeid). Arbeidslagene er involvert i debatten om hvordan CTC skal legitimere deres sentrale posisjon som arbeidernes forsvarer av arbeidernes forslag til løsninger i spørsmål om helse, miljø og sikkerhet og arbeidstid og lønn- og tariff.

Bare det blir sagt. Cubas planøkonomi har overlevd en evig krise og har i tillegg overlevd verdenskriser. At Cubas fokus har vært folkets helse, utdanning og hushold og ellers like fordeling av goder; kaller noen samfunnsøkonomer for paternalisme i vesten kaller vi det for velferdssamfunnet.

Det er en selvfølge at Cubas ledelsen studerer utviklingen i Kina og Skandinavia og andre land for å finne veien til å forbedre de materielle forhold i samfunnet. Men de som vil lese Cubas utviklingsprosess som en transitt til markedsøkonomi burde lese om igjen.

Cubanere selv snakker om gjenoppfinnelse av den cubanske sosialisme eller neste etappe i utviklingen av det sosialistiske samfunn.

Hvor det hele skal ende, er det vanskelig å forutsi, men en ting er sikkert: Cubanere har tro på deres ledelse og er ikke villige til å gi opp deres sosialistiske prosjekt.

Altså ingen skritt tilbake.

Hele rapporten Cubarapport – LO i Rana og Omegn og LO i Trondheim, 14. – 21. februar 2015 – pr. 10.10.16.